Vibeke Arntsen har sett det meste siden hun ble brannkonstabel i januar 2007. Fra trafikkulykker, til brann, arbeidsulykker, sammenraste bygninger og gasslekkasjer. Hun er både sjåfør og røykdykker. Som underbrannmester de siste fem årene er hun også stedfortredende utrykningsleder.
52-åringen beskriver sin inntreden i brannvesenet som et resultat av en tilfeldighet. Hun jobbet som lærer da en kollega informerte henne om at TBRT (Trøndelag brann- og redningstjeneste) hadde lyst ut stillinger og at de var interessert i å få inn damer.
- «Jeg tror dette er noe for deg», sa han. Det var nok min interesse for å være fysisk aktiv som ga ham ideen. Jeg drev både med terrengsykling, helsestudio og crossfit. Så vidt jeg husker sendte jeg inn søknaden samme dag som fristen gikk ut. Han som var brannsjef denne gangen, Bjørn-Olav Heieraas, var opptatt av å få inn kvinner i korpset. Fra før hadde det bare vært én dame der og hun er pensjonist nå. Nå kom vi inn fire nye.
- Hvordan var det å komme inn i et miljø der kvinner er så til de grader i mindretall?
- Det har vært fint å jobbe i et mannsdominert miljø, men likevel var det en kultur som var ulik jobben som lærer. På mange måter er det en raus kultur med mye humor og artige folk å jobbe med. Da vi fire damene startet den gangen fikk vi høre at det var en røff kultur og det kom noen kommentarer av typen «nå skal vi begynne å slokke brann med studiepoeng». Men etter alle disse årene har det jevnt over gått greit. Jeg har gledet meg til å gå på vakt.
- Hva er det beste med jobben?
- Det er flere ting som gjør det veldig fint å jobbe i brannvesenet. En av dem er gleden det gir å kunne gjøre noe for noen som har havnet i en krise - å faktisk utgjøre en forskjell. En annen er den utrolig varierte og uforutsigbare hverdagen som arbeidsoppgavene våre byr på. Dessuten liker jeg veldig godt å jobbe i team, å være flere som gjør sitt beste for å nå et felles mål.
- Hva er det verste med jobben?
- Det er når det skjer stygge ting, som at folk mister hjemmene sine, blir alvorlig skadet eller dør. En blir jo ikke upåvirket av det, selv om man utvikler strategier for å håndtere slikt. Når man står i hendelsen handler det om å ha fullt fokus på oppgaven du skal gjøre. Hvis det er døde mennesker er det lurt å unngå ha så mye kontakt med ansiktene, men hvis noen er skadet er jo en av oppgavene nettopp å ta hånd om pasienten.
- I etterkant er debriefingen vi har med vaktlaget svært viktig. Da snakker vi om synsinntrykk og følelser vi har kjent på, og så går vi gjennom hvordan vi praktisk har løst oppgaven, hva som har fungert godt med metodene vi valgte og hva vi kunne ha gjort annerledes.
Mer systematisk oppfølging
Arntsen peker på at nettopp denne typen arbeid i etterkant av potensielt traumatiske situasjoner har blitt langt bedre og mer systematisk de siste årene.
Da vi fire damene startet den gangen fikk vi høre at det var en røff kultur og det kom noen kommentarer av typen «nå skal vi begynne å slokke brann med studiepoeng».
- Tidligere var det mer avhengig av det enkelte vaktlaget og ledernes kunnskap og behov for å ta tak i dette. Nå har vi fått inn emosjonell førstehjelp og krisehåndtering som et begrep, innarbeidede rutiner etter hendelser, evalueringer gjerne i større lag med flere stasjoner og flere involverte etater. Det er ikke lenger opp til hver brigade hvordan vanskelige hendelser skal følges opp, men nedfelte arbeidsinnstrukser, forklarer Arntsen.
Av de rundt hundre ansatte på beredskap er det i dag seks kvinner i TBRT. Kvinneandelen samsvarer med landsdekkende tall fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). Av de rundt 11 000 personene som jobber med brann og redning i Norge er kun cirka 700 kvinner, altså omtrent seks prosent.
Til sammenligning har politiet en kvinneandel på 47 prosent. Lovens lange arm er dessuten på vei til å øke forspranget i feminin representasjon da godt over halvparten av studentene ved Politihøgskolen nå er kvinner.
- Politiet har absolutt kommet lenger enn oss. Argumentet som dras frem for å ikke ha flere kvinner i brannvesenet er gjerne at det ikke finnes «damebranner» og «herrebranner». Man må bære like tungt uansett. Og det stemmer at styrke er viktig i mange av oppdragene våre.
Politiet har absolutt kommet lenger enn oss.
- Før du har begynt å bære eller løfte noe som helst går du faktisk med 20 kilo utstyr på deg, og det utgjør for meg en tredjedel av kroppsvekten. Men det er også mye annet vi er borti som brannkonstabler der det ikke er store muskelstyrken som trengs.
- Samfunnets utvikling og krav stiller stadig større krav til oss med tanke på kunnskap, ferdigheter, teknologisk og bærekraftig utvikling. Vi trenger en bredde i kompetanse og ferdigheter, og ikke alle kan inneha alt. Jeg tror derfor i større grad på å skape team som utfyller hverandre med tanke på både fysisk styrke, kunnskap og ferdigheter.
(Saken fortsetter under bildet.)
Fysisk styrke som trumfkort
Kontrasten til Politihøgskolens store kvinneandel blant studentene blir ekstra stor når man ser på den nyåpnede toårige fagskoleutdanningen som er lagt til Brann- og redningsskolen på Fjelldal i Tjeldsund kommune, mellom Harstad og Narvik. Det første kullet på 20 elever som startet 10. januar i år, består kun av menn.
Ifølge Fagbladet var det 106 kvinnelige søkere, men ingen fikk plass. Dette til tross for at bedre kjønnssammensetning i sektoren var et uttalt mål i forkant av opprettelsen av skolen. Rektor Karl Erik Arnesen forklarte til Fagbladet da dette ble kjent, at inntaket beregnes etter en poengvurdering regulert av fagskoleloven. Den gir ekstra poeng for flere fagbrev og førstegangstjeneste, som er mer vanlig blant mannlige søkere.
I dette tilfellet var det altså ikke de fysiske kravene som hindret de kvinnelige søkerne.
- Likevel i kommentarfelt på nett og så videre er det alltid den fysiske styrken som trekkes frem for hvorfor det er så få kvinner i bransjen. De vil ha «doers», folk som kan løfte og trekke tungt.
Likevel i kommentarfelt på nett og så videre er det alltid den fysiske styrken som trekkes frem for hvorfor det er så få kvinner i bransjen.
På brannvesenkonferansen til DSB 12. og 13. mars vil et av temaene være mangfoldsutfordringen i brann- og redningsvesenet.
Elektronikk og rot
- Til slutt, hva er det viktigste folk kan gjøre som brannforebyggende tiltak hjemme hos seg selv?
- Det første jeg vil si er at er det en ting som redder liv så er det å ha røykvarslere hjemme. Selv har jeg i alle rom i hele huset.
- Nå til dags fyller vi rommene til barna våre med mobiler, spillkonsoller og andre elektroniske dippedupper som må lades opp. I tillegg så er det ikke uvanlig at barnerommene fylles med mye rot. Hvis det begynner å ulme i en lader med mye klær på, så våkner man ikke nødvendigvis når røyken siver ut. Et minstekrav er å ha røykvarslere på soverommene, fastslår Vibeke Arntsen.