39 omkom i brann i 2025: Nullvisjonen er fastsatt – men ikke levert

Etter at Regjeringen i 2024 fastsatte nullvisjonen om at ingen skal omkomme i brann, viser statistikken at de mest risikoutsatte fortsatt ikke nås godt nok av det forebyggende arbeidet.

– Når vi år etter år mister mennesker i egne hjem, betyr det at vi ikke gjør nok der risikoen er størst. Statistikken viser også at det ikke har skjedd noen reduksjon av antall dødsfall i brann i Norge de siste 10 årene, sier administrerende direktør i Brannvernforeningen, Ari Soilammi.

34 av de 39 omkomne i 2025 døde i bolig eller fritidsbolig. I ni av ti dødsbranner omkommer én person. Mange av brannene skjer om natten, i helger og i vintermånedene – når folk sover og varsling og reaksjonstid er avgjørende, påpeker Soilammi.

Menn er fortsatt klart overrepresentert i statistikken. Risikoen øker markant med alder, og flertallet av de omkomne over 50 år bodde alene. Dette er ikke nye funn. Tvert imot har brannmyndighetene og fagmiljøene i en årrekke pekt på de samme risikofaktorene: høy alder, nedsatt funksjonsevne, rus, psykiske helseutfordringer, ensomhet og manglende oppfølging.

Likevel er det nettopp i private boliger – der tilsyns- og kontrollmulighetene er begrensede – at de fleste liv går tapt.

Det foreligger ennå ingen ferdig analyse for 2025 som kobler dødsbrannene direkte mot kommunale helse- og omsorgstjenester. Den nyeste gjennomgangen fra RISE (2015–2020) viser imidlertid at 33,7 prosent av de omkomne mottok hjemmebaserte tjenester. Blant personer over 67 år gjaldt dette for 54,2 prosent. Ifølge Soilammi innebærer det at en betydelig andel av dem som omkommer allerede var kjent for kommunen.

– Det betyr ikke at tjenestene har gjort feil, men at brannsikkerhet må inngå mer systematisk i helse- og omsorgsarbeidet i kommunene, sier han.

Det er heller ikke publisert detaljerte tall for 2025 om forekomst av kjente risikofaktorer. Tidligere analyser viser imidlertid et tydelig mønster: For aldersgruppen 67 år og eldre er nedsatt førlighet, psykiske lidelser og røyking særlig avgjørende. For personer under 67 år er psykiske lidelser, røyking samt rus og alkohol sentrale risikofaktorer. Risikofaktorene opptrer ofte i kombinasjon. Risiko handler dermed ikke bare om alder, men også om funksjonsevne og livssituasjon.

Når det gjelder tekniske barrierer, foreligger det heller ikke detaljerte tall for 2025 om andelen fungerende røykvarslere. RISE-undersøkelsen for 2015–2020 viser at det i om lag 40 prosent av tilfellene var installert røykvarsler som sannsynligvis fungerte. Det innebærer at i rundt 60 prosent av dødsbrannene var det enten ikke installert røykvarsler, eller den ikke fungerte, for eksempel på grunn av manglende batteri. Samtidig understreker Soilammi at varsling alene ikke alltid er tilstrekkelig, særlig ved søvn, rus eller nedsatt funksjonsevne.

– Røykvarsler har dokumentert effekt og har bidratt til nedgangen i dødsbranner over tid. Men den har begrenset effekt dersom alarmen ikke høres, eller personen ikke klarer å evakuere. Derfor må tiltakene i større grad tilpasses den enkeltes risikobilde, sier han.

Samlet sett gir disse forholdene viktig innsikt i hvor svikten kan ligge – og hvor innsatsen må styrkes.

Årets mest omfattende enkeltbrann var boligbrannen på Hamar i september, der fire unge kvinner mistet livet. Hendelsen rystet hele landet.

Samtidig viser totalbildet at denne typen hendelser er unntaket. De fleste dødsbranner rammer eldre og andre sårbare personer i ordinære boliger. For det brannforebyggende arbeidet innebærer det at innsatsen primært må rettes mot det systematiske og langsiktige arbeidet i hjemmene – der risikoen er kjent og konsentrert.

Siden år 2000 har over 1.300 mennesker omkommet i brann i Norge. Samtidig har antall omkomne per innbygger gått betydelig ned. Det viser at forebygging virker når den prioriteres.

Nasjonale mål om færre dødsfall og skader i branner ble fastsatt i 2009. I 2024 gikk Regjeringen lenger og fastsatte den såkalte «nullvisjonen», altså at ingen skal omkomme som følge av brann. Likevel ligger tallet på omkomne relativt stabilt fra år til år, med mindre svingninger. Ifølge Soilammi handler utfordringen ikke først og fremst om kunnskapsmangel.

– Spørsmålet er ikke om vi vet hva som virker, men om virkemidlene tas i bruk systematisk nok, sier han.

Tiltak som ofte trekkes fram i fagmiljøene, er oppsøkende virksomhet mot risikoutsatte grupper, tettere samarbeid mellom brannvesen og helse- og omsorgstjenester, individuelt tilpassede tiltak som komfyrvakt, komfyrtimer, mobile vanntåkeanlegg, seriekoblede røykvarslere og trygghetsalarm med røykvarsler, samt systematisk kartlegging av brannrisiko ved tildeling av kommunale tjenester.

Brannvernforeningen har ikke en nasjonal oversikt over hvor mange kommuner som har systematiske ordninger for kartlegging av brannrisiko i hjemmet. Kommunene har plikt til å kartlegge risikoutsatte grupper, og tre av fire som omkommer i brann tilhører slike grupper. Mange av disse mottar allerede kommunale tjenester. Samtidig varierer systematikken mellom kommunene, og tiltakene er ikke alltid tilstrekkelig implementert.

Den tekniske effekten av flere tiltak er dokumentert, særlig for mobile vanntåkeanlegg. Utfordringen er ifølge Soilammi sjelden om tiltakene virker, men at de ikke tas systematisk i bruk i boliger med høyest risiko.

Når det gjelder regelverket, mener Brannvernforeningen at kommunenes ansvar i utgangspunktet er tydelig: De skal kartlegge risiko, prioritere innsats og gjennomføre forebyggende tiltak. Samtidig oppstår det i praksis ofte uklarhet om hvem som har ansvaret for kartlegging og gjennomføring, og mange med kjent risiko får ikke nødvendig hjelp.

Dette er forhold som må avklares dersom nullvisjonen skal operasjonaliseres fullt ut.

Brannforebygging i særskilte brannobjekter, næringsbygg og institusjoner er i stor grad regulert, kontrollert og dokumentert. I private boliger er ansvaret i hovedsak lagt på den enkelte.

Det skaper en strukturell sårbarhet: De som har størst risiko, har ofte minst forutsetninger for å ivareta egen sikkerhet. Når mange av de omkomne bor alene, forsvinner også den uformelle sikkerhetsbarrieren som medbeboere ofte representerer – noen som oppdager røyk, reagerer raskt eller varsler.

Ifølge Soilammi ligger en av de største forebyggingsutfordringene i å identifisere og følge opp husholdninger med høy risiko uten å gripe urimelig inn i privatlivet.

Brannvernforeningen peker på at både myndigheter, kommuner og pårørende har et ansvar. Rådene til pårørende er konkrete: Sjekk røykvarslere, sørg for slokkeutstyr og vurder risiko – særlig hos eldre familiemedlemmer. Bekymringer kan meldes via branntips.no.

Samtidig reiser utviklingen et mer grunnleggende spørsmål om frivillighet alene er tilstrekkelig når risikoen er systematisk skjevfordelt. Nullvisjonen forplikter politisk og forutsetter prioriteringer – økonomiske, organisatoriske og lovmessige.

Utviklingen de siste 30 årene har vært positiv, og om lag 35 prosent færre omkommer i brann i dag enn ved periodens start. De siste 10 årene har imidlertid forbedringen stoppet helt opp, og statistikken viser ingen nedgang i antall dødsfall i brann. 

Samtidig står eldrebølgen foran oss: I dag er omtrent fem prosent av befolkningen 80 år eller eldre, men dette vil på lang sikt øke til 15 prosent – altså en tredobling. Dette vil kunne øke risikoen betydelig for flere dødsfall på grunn av brann i Norge.

– Nullvisjonen er fastsatt, men den må også omsettes i tiltak som treffer der risikoen faktisk er størst, sier Soilammi.