Mangelfull brannsikkerhet for risikoutsatte grupper

I Norge er personer i risikoutsatte grupper overrepresentert i branner med dødelig utfall. Tre av fire omkomne tilhører en såkalt risikoutsatt gruppe. Ni av ti av disse omkommer i eget hjem.

Publisert

Svært mange i gruppen mottar kommunale tjenester i hjemmet, mange eldre, og ikke sjelden personer med krevende og komplekse medisinske og psykososiale behov. Men også personer som ikke mottar slike tjenester kan omfattes av gruppen. Dette medfører at langt flere personer med høyere risiko for å omkomme i brann bor i egen bolig eller omsorgsbolig enn tidligere. Brannsikkerheten i et privat hjem er i mange tilfeller dårligere tilpasset den enkeltes behov enn den er i en offentlig eller privat institusjon, og bygningsregelverket er tilpasset at beboere selv skal kunne redde seg ut av egen bolig ved brann.

Trenden med flere hjemmeboende personer i risikoutsatte grupper vil kunne medføre en økning i antall omkomne i boligbrann dersom det ikke gjøres målrettede tiltak. Samarbeid mellom tjenesteytere som er i kontakt med personer i risikoutsatte grupper er viktig for å bedre brannsikkerheten hos disse.

«Risikoutsatte grupper» som begrep kan være stigmatiserende, men dette er mennesker som omgir oss i hverdagen.

Hugo Haug

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Helsedirektoratet har i 2017 utgitt en veileder Samarbeid mellom kommunale tjenesteytere om brannsikkerhet for risikoutsatte grupper som et hjelpemiddel, primært for kommunene, i arbeidet for god brannsikkerhet hos hjemmeboende personer. Veilederen er en oppfølging av NOU 2012:4 Trygg hjemme: Brannsikkerhet for risikoutsatte grupper og rapporten «Brannsikkerhet for risikoutsatte grupper: Samarbeidsmuligheter mellom kommunale tjenesteytere» (2014).

Hvem er de, hvor bor de, i hvilke omgivelser, og hvilket nettverk har de? Utgjør de en fare for seg selv, eller andre? Dette er sentrale og vanskelige spørsmål for den enkelte kommune som har ansvar for å kartlegge og tilby forsvarlige helse- og omsorgstjenester. Ansvaret omfatter også forebygging og risikoreduserende tiltak mot brann.

«Risikoutsatte grupper» som begrep kan være stigmatiserende, men dette er mennesker som omgir oss i hverdagen, og betyr «bare» at de av ulike årsaker har større sannsynlighet for å forårsake brann eller begrensede muligheter til å håndtere den. Årsakene kan være nedsatt fysisk funksjonsevne, nedsatte kognitive evner (psykiatri, rus, demens) eller nyankomne fra land med annet språk og (sikkerhets)kultur. Alt i alt snakker vi ofte om den enkelte persons boevne, både når det gjelder «normale» daglige gjøremål og når det oppstår uforutsette hendelser. Endringer i boevne kan skje raskt og plutselig. Bekymringsmeldinger eller oppsøkende virksomhet kan fange opp personer i faresonen, og hjemmetjenesten bør selvfølgelig medvirke i kartlegging og risikovurdering av den enkelte. På dette stadighet bør ikke taushetsplikt være til hinder for å utveksle informasjon mellom tjenesteytere innad i en kommune.

Skal kartlegging og behovsvurdering ha noe for seg, så må det fastsettes målbare korte og langsiktige mål. Videre må det stilles nødvendige ressurser tilgjengelig for å iverksette tiltak for å nå målene. Det krever aktiv ledelse, og slik ledelse starter med riktige holdninger, dernest kunnskap og adferd. Da får man fokus og gjennomføringskraft gjennom ansvar og roller (og samarbeid mellom ulike tjenesteytere) som er forankret i toppen. Og ikke minst må de det gjelder, brukerne, ivaretas gjennom deltakelse og riktig forståelig informasjon. Vet de faktisk om de hjelpetilbud som finnes?

Kan vi nå de fastsatte målene, er brukermedvirkningen reell, og står effekten i tråd med ressursbruken?

Hva med hjemmetjenesten, har de fått nødvendig opplæring og trening for å fange opp personer i faresonen? Klarer de å informere brukerne om egen brannsikkerhet på en god måte på et språk de forstår? Kan man informere de nærmeste naboene på en generell måte som ikke bryter taushetsplikten?

Er det mulig å fjerne risikokilder hos den enkelte bruker?

Er det vurdert tiltak for å redusere brannrisikoen, som komfyrvakt, trygghetsalarm, brannhemmende tekstiler og møblement? Annen velferdsteknologi?

Er det fungerende røykvarsler, og av hvem og når skiftes batteriene? Er det manuelt slokkeutstyr tilstede, som beboer klarer å bruke, eller er et lokalt detektorstyrt automatisk slokkeanlegg det beste alternativet?

Som man ser er det er mange spørsmål som dukker opp når man både skal ha en overordnet strategi og en individuell tilrettelegging for den enkelte bruker.

Mange kommuner gjennomfører årlig sjekk av brannsikkerhet hos mottakere av hjemmetjenester, og noen steder gjennomføres slike besøk i samarbeid mellom helse- og brannpersonell. Hjemmetjenesten bør også ha gode rutiner for behovsvurdering, og å varsle om endringer i mottakerens helsetilstand og boevne. Samarbeide med frivillige interesseorganisasjoner kan også være nyttig, og mange kommuner har seniorveiledere som besøker eldre med informasjon om aktivitets- og hjelpetilbud.

Målet bør være at de i risikoutsatte grupper som ønsker å bo hjemme, får nødvendig hjelp og støtte til brannforebyggende tiltak for egen og naboers sikkerhet, så lenge det kan følges opp systematisk og er forsvarlig.

Powered by Labrador CMS