Dette er en kronikk av Arnstein Fedøy. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til tom@brennaktuelt.no
I min forrige kronikk, «Skal brannen i Krokstadelva bli den nye normalen?» beskrev jeg fem systemsvakheter som har bidratt til dagens situasjon. Her følger jeg opp med fem hovedspørsmål. Felles for dem er at det er vanskelig å finne ut hvem som har det samlede ansvaret, og hvilke konkrete endringer myndighetene vil gjennomføre.
- Hvem har ansvaret for at hele systemet faktisk virker?
Sikkerhet handler både om forebygging og beredskap. Beredskapen kan ikke dimensjoneres uavhengig av den forebyggende sikkerheten. Byggereglene skal blant annet begrense brann- og røykspredning, sikre rømning og legge til rette for slokkeinnsats. Dersom disse barrierene mangler eller ikke virker, blir brannvesenet stilt overfor en hendelse de verken er organisert eller dimensjonert for å håndtere.
Alt beredskapsmateriell må dessuten oppbevares i bygg og anlegg som tåler den hendelsen materiellet skal brukes under. Hvis brannstasjoner, lagerbygg, kommunikasjonssentraler eller kjøretøy settes ut av spill, forsvinner nettopp den beredskapen når den trengs mest.
I dag er ansvaret delt mellom flere departementer, direktorater, kommunene, byggeierne og private foretak. Hvem undersøker om hele systemet samlet faktisk virker?
- Hvordan kan Norge oppfylle NATOs krav til nasjonal motstandsdyktighet, når brannsikkerhet ikke er definert som viktige og kritiske?
NATO har fastsatt syv "Baseline Requirements for National Resilience". Disse omfatter blant annet robust energiforsyning, mat- og vannforsyning, kommunikasjons- og transportsystemer og evne til å håndtere masseskader.
NATOs krav til funksjoner som må opprettholdes, krever mer enn planer. Det krever kunnskap om tilstanden.
Norge har en særegen bygningsmasse på verdensbasis, hvor tre er brukt i betydelig omfang. Det gir store miljømessige og kulturelle kvaliteter, men krever samtidig må ha særlig oppmerksomhet på områdebrann og brannspredning under krise og krig.
I denne situasjonen har norske myndigheter gjennom byggesaksregelverket definert hvilke viktige og kritiske områder og oppgaver som skal være gjenstand for obligatorisk uavhengig kontroll. Fagområdene brann er ikke blant disse.
Utfordringen er derfor ikke manglende kontroll (symptomet), men den grunnleggende manglende prioriteringen og forståelsen som sier at brann ikke er så viktig at de må kontrolleres systematisk. Hvordan harmonerer dette med NATOs krav til nasjonal motstandsdyktighet?
- Hvorfor er ikke brannsikkerhet en naturlig del av Totalforsvarsåret 2026?
Målet med Totalforsvarsåret 2026 er å styrke evnen til å forebygge og håndtere kriser og krig. Da må også miljøene som arbeider med den fysiske brannsikkerheten i bygg og kritisk infrastruktur involveres.
Norges eneste bransjeorganisasjon for brannsikkerhet, Brannfaglig Fellesorganisasjon, er ikke invitert inn i arbeidet. Det reiser spørsmål om hvordan eller hvorfor ikke, brannfaglige utdanningsmiljøer, fagorganisasjoner, byggeiere og tekniske fagmiljøer faktisk er trukket inn i dette arbeidet.
- Hvorfor handler skogbrannarbeidet fortsatt mest om varsling og slokking?
I USA vokste det fra 1960-tallet fram en erkjennelse av at langvarig fravær av naturlige branner vil øke risikoen for framtidige storbranner. Dette har utviklet seg til dagens integrerte brannforvaltning, hvor både forebyggende landskapsforvaltning og slokking inngår. I dag snakker mange land derfor om integrert brannforvaltning. Hvor er den norske brannforvaltningen?
Kommunene skal utarbeide risiko- og sårbarhetsanalyser. I alle de kommunale analysene jeg så langt har gjennomgått, er skogbrann gjennomgående identifisert som en risiko, også overgangen mellom skog eller vegetasjon og bebyggelse. Tiltakene handler likevel hovedsakelig om varsling, restriksjoner, mobilisering og slokkeinnsats. Hvor er tiltakene som reduserer mengden brennbart materiale, skaper avstand mellom vegetasjon og bebyggelse eller etablerer strategiske barrierer før brannen oppstår?
- Hvis innsatsen i Krokstadelva viser kapasiteten vår i fredstid, hva skjer da i krise eller krig?
At brannen startet på dagtid, har vært avgjørende for at mennesker oppdaget faren og kom seg ut. Også responstiden var gunstig. De første mannskapene oppfattet situasjonen som alvorlig og sørget for at betydelige ressurser fra brannvesenet, Sivilforsvaret og luftberedskapen ble mobilisert. Likevel ble skadeomfanget omfattende.
Det bør utløse et vanskelig spørsmål: Hvordan ville den samme eller tilsvarende hendelsen utviklet seg dersom flere store hendelser pågikk samtidig, kommunikasjon eller strømforsyning var svekket, og personell og materiell allerede var bundet opp?
To forhold er nærmest forutsigbare når alvorlige branner når mediene. Det første er at oppmerksomheten raskt samler seg om brannårsaken. Årsaken er viktig, men forklarer ikke hvorfor en brann utviklet seg til en slik brann. Det viktig er å undersøke hvorfor brannen fikk spre seg, hvorfor barrierene sviktet, og hvorfor konsekvensene ble så store og lære av dette.
Det andre er fraværet av en bred, uavhengig brannfaglig gjennomgang der myndigheter, forsknings- og utdanningsmiljøer, byggeiere, brannvesen og fagorganisasjoner deltar i undersøkelse og læring.
Norge har allerede mye av lovverket vi trenger. Det som mangler, er ikke store endring av reglene, men en tydelig forståelse at brannsikkerhet er kritisk viktig for samfunnet og tydelig plassert ansvar for å undersøke om reglene virker, om de følges, og om samfunnet faktisk er robust når brannen kommer. I dag kan det ikke sies at ansvaret er forstått og med dagens ansvarsfordeling, at helheten risikerer å bli ingens ansvar.